YeshuaBlokka

Nettverk for mennesker som har et forhold til Yeshua

Våre Hebraiske røtter –1 – Disippelskolen

hannewebs Forfatter: Hanne Grethe Hanse -  Hun er Nettverkskoordinator i Husmenighetsnettverket Agape i Trondheim, hvor hun også er leder for lovsang og sjelesorg.  Hanne har bakgrunn fra UiO, har gått på bibelskole i Uppsala og Kungsängen i Sverige

 

Om vi går helt til begynnelsen av den kristne tro, var kristendommen opprinnelig jødedommens oppfyllelse av deres venting på Messias. Den ble regnet som en sekt innen jødedommen, og de første kristne ble kalt Nasireere, fordi de trodde at Jesus fra Nasaret var Messias.

Da Jesus kom for første gang, kjente de fleste jødene ikke igjen Jesus som Messias. De ventet en som skulle regjere som konge, gi Israel seier over den romerske okkupasjonsmakten som regjerte over Israel på den tiden, bringe fred og grunnlegge et jordisk paradis. Slik blir Jesu andre komme, men Jesu første komme var også profetert i Bibelen. Han skulle bl.a.bli født av en jomfru i Betlehem og dø en grusom død for all verdens synd og sykdom, men de fleste kjente ikke igjen Ham.

Jesus ble født som en jøde, levde som en jøde og forkynte fra Det Gamle Testamente.

Jødene var det folket Gud utvalgte seg for at kunnskapen om Ham skulle være samlet hos dem, frem til den tiden da det skulle oppfylles som ble sagt til Abraham; «I deg skal alle folkeslag på jorden velsignes.» (1.Mos.18,18)

Det står profetert flere steder i GT (Det Gamle Testamente) om at alle folkeslag skulle få del av frelsen og velsignelsen (f.eks.Jes.49,6), men først etter Jesu oppstandelse fikk disiplene klar beskjed om å forkynne evangeliet til alle folkeslag. «Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner og Meg i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende!» (Ap.gj.1,8 og Mt.28,18)

Det var synagoger i nesten hver by i den daværende kjente verden. Der møttes både jøder og gudfryktige hedninger på sabbaten, for å høre Guds Ord. Apostlene og de andre kristne forkynnerne brukte å gå i synagogen på sabbaten uansett hvor de var i verden. Der fikk de forkynne Guds Ord, og både jøder og hedninger kom til tro på Jesus som Messias.

Etter hvert ble det en kraftig forfølgelse av jødene i Romerriket, og etter at Jerusalem ble fullstendig ødelagt av romerne i år 135 e.Kr ble hovedsetet for kristendommen flyttet fra Jerusalem til hedenske byer. I det andre og tredje århundre ønsket derfor kirkefedrene å skille kristendommen fra sin jødiske bakgrunn, for slik å slippe forfølgelse. Da var de fleste kirkefedrene av ikke-jødisk bakgrunn, slik de fleste kristne menighetene også var. De var mye påvirket av det greske verdenssyn og litteratur.

Når vi snakker om våre Hebraiske røtter, er det fordi Hebreerne var de opprinnelige jødene, som hørte hjemme i Israel og foretrakk hebraisk framfor gresk. På Jesu tid hørte de gresktalende jødene av fødsel hjemme i den gresk-romerske verden og snakket gresk, mens hebreerne selvsagt hørte hjemme i Israel (Apgj.6,1). Allerede i Mosebøkene ble Josef og de andre av Abrahams slekt som var i landflyktighet i Egypt, omtalt som hebreere. (1.Mos.39,17 og 2.Mos.1,19)

Det er et skarpt skille mellom gresk og hebraisk tenkemåte. Den greske påvirkningen

betydde en dreining fra å vektlegge rettferdige handlinger i lydighet til Guds Ord, til en vektlegging av sinnet og korrekt tenkning. Rette doktriner ble viktigere enn hvordan en levde livet.

Når Paulus skriver om den sunne lære i brevene sine, handler det alltid om en gudfryktig måte å leve på, spesielt innen familien og i relasjonene til andre mennesker. I gresk tenkning er den åndelige verden hellig og ren, mens den materielle verden er grunnleggende meningsløs og ond. En asketisk livsstil ble derfor et åndelig ideal.

Fra et Hebraisk synspunkt er ikke den materielle verden sett på som noe ondt: «For alt Gud har skapt er godt, og ingenting skal forkastes hvis det blir tatt imot med takksigelse.» (1.Tim.4,4)

På grunn av denne greske innflytelsen i deres liv og mangelen på hebraisk perspektiv over Bibelen, var de fleste av de tidlige kirkefedrene meget antisemittiske i sin tenkemåte.En annen, svært viktig utvikling innen den ikke-jødiske kristendom, var at kirkefedrene la skylden for Jesu død på hele den jødiske rase. Men på grunn av Guds kjærlighet til oss, tillot Gud at Jesus betalte prisen for alle menneskers synd når Han døde på korsets tre, slik at vi ved troen på Jesus ikke må betale prisen for vår synd selv.

På Jesu tid var Romerriket på sitt sterkeste. Det fikk utover århundrene stadig svekket sin makt. Det var blitt mange kristne i Romerriket på keiser Konstantins tid. For å få samlet og styrket det romerske riket bestemte han at den kristne religionen skulle bli statsreligion. Han satte seg selv som øverste leder for kirken, og førte mye fra den greske og romerske avgudsdyrkningen og tenkningen inn i kristendommen.

Romerne dyrket mange guder, men deres høyeste gud var solen. Deres store vinterfestival fant sted den 25.desember, som hedningene så på som solens fødselsdag. I år 440 e.Kr overførte kirken egenrådig denne datoen til å bli Jesu fødselsdag for å imøtekomme hedningene, i stedet for å feire Jesu fødsel i forbindelse med løvhyttefesten i sept/okt.,som er den mest sannsynlige tiden for Hans fødsel.

Romerne satte til side en spesiell dag hver uke, da de kunne tilbe solen. De kalte denne dagen for «soldagen». Vi kjenner den som søndag. Staten bestemte at søndag skulle settes til side som en helligdag for å tilbe den kristne gud. I Bibelen kalles søndagen den første dagen i uken, mens lørdag er den sjuende dagen.

«Så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den, for på den dagen hvilte Han fra hele Sitt verk, det Gud hadde skapt og formet.»(1.Mos.2,3)

Gud sier flere steder i Bibelen at det er den sjuende dagen vi skal ha som helligdag.

»I seks dager skal arbeidet gjøres, men den sjuende dagen er det sabbat med høytidelig hvile, en hellig samling. Da skal dere ikke gjøre noe arbeid. Den er Herrens sabbat overalt hvor dere bor.»(3.Mos 23,3)

Også hedningene eller de fremmede som ønsker å tjene og tilbe Herren, skal holde sabbaten.

«Også de fremmede som holder seg til Herren for å tjene Ham, og for å elske Herrens navn, for å være Hans tjenere, hver den som holder sabbaten og ikke vanhelliger den, og som holder fast på Min pakt, dem skal Jeg føre til Mitt hellige berg, og la dem glede seg i Mitt bønnehus.»(Jes 56,6-7)

«Dette er Herrens høytider, de hellige samlingene som dere skal utrope på sine fastsatte tider.»(3.Mos 23,4)

Her sier Gud at det er viktig at vi feirer høytidene Hans på de tidene som Han har bestemt.

På det første kirkemøtet i Nikea år 325 e.Kr beordret Konstantin alle kirkene å feire påsken på en slik tid at den kristne påsken aldri skulle kunne sammenfalle med den bibelske påsken, for bevisst å skape avstand til alt jødisk. Den nye datoen ble etter hvert kjent på engelsk som «Easter», et navn som ikke har noe med bibelen å gjøre, men som kommer fra den hedenske gudinnen Eostre. Hun var en fruktbarhetsgudinne som ble feiret omtrent på den samme tiden, og hun ble feiret med egg og harer. Jesu død og oppstandelse ble feiret på denne høytiden, samtidig som de innførte påskeegg og påskeharer i den samme feiringen.

«Når Herren din Gud utrydder folkeslagene og får dem bort fra ditt ansikt, dem du nå kommer inn for å drive bort, og du fordriver dem og bor i landet deres, da skal du ta deg i vare så du ikke blir drevet til å følge dem, etter at de er ødelagt og borte fra ditt ansikt, og at du ikke søker deres guder og sier: «Hvordan tjente disse folkeslagene gudene sine? Jeg vil gjøre det på samme måten.» Du skal ikke tilbe Herren din Gud på den måten. For alt som er en styggedom for Herren, alt det Han hater, det har de gjort for gudene sine.»(5.Mos 12,29-32)

Legg merke til at Gud sier ikke her at vi ikke skal tilbe andre guder. Selvfølgelig skal vi ikke det. Men her står det at vi ikke må tilbe Herren vår Gud på den samme måten som hedningene tilber sine guder. Vi skal holde Guds høytider og ikke forsøke å ære Ham med en hvilken som helst menneskelagd høytid som springer ut av avgudsdyrkelse, eller med innhold som har sitt opphav i avgudsdyrkelse.

Den ikke-jødiske hedenske eller gregorianske kalenderen ble tatt i bruk av kirken i stedet for den jødiske, bibelske kalenderen, og en del av Herrens høytider ble avskaffet av kirken. De ble slik vi har sett, erstattet av noen nye høytider koblet til hedensk opprinnelse, og i de høytidene som ble beholdt ble tidspunktet for feiringen bevisst endret for å markere avstandtaking til jødene. Hedenske symboler og elementer ble også lagt til i de ulike høytidene, men hedenske symboler ble også lagt til i veldig mye annet som har med kirken å gjøre.

Keiser Konstantin tvang igjennom disse nye forordningene ved hjelp av statens sverd. I det første kirkemøtet var ingen jøder invitert. Han grunnla antisemittisk politikk, og erklærte at forakt for jødene og adskillelse fra dem var den eneste rette kristne holdning.

Kirken ble snart oversvømmet av hedninger som tok imot den nye kristne religionen, men som aldri fikk et personlig forhold til Jesus som deres Herre og Frelser. Utvendig bekjente de seg til å være kristne, for at de kunne motta keiserens gunst og komme seg opp i den romerske verden.

Den romerske påvirkning la vekt på et profesjonelt hierarki og makt og kirken som institusjon, i stedet for familien, hjemmet og broderskapet eller samfunnet de kristne imellom som opprinnelig var viktig. Den vanlige troende ble en passiv tilskuer og mottaker i stedet for en viktig deltaker og medspiller. Offentlige seremonier tok plassen til den troendes rene tilbedelse i ånd og sannhet.

Moderne vestlig kirkeliv er ikke bare under gresk tenkning men også under den romerske praksis. I mange kirker er massene holdt under kontroll av sofistikerte, profesjonelle opptredener, program og underholdning, der det er viktigere å oppnå posisjoner og makt enn å gi folket den åndelige føden og hjelpen de behøver.

«Men Jesus kalte dem til seg og sa: «Dere vet at herskerne over folkeslagene har fullt herredømme over dem, og de som er store, utøver makt over dem. Men slik skal det ikke være blant dere. For den som vil være stor blant dere, han skal være deres tjener.» (Mt.20,25-26)

I den hebraiske kultur er hvert hjem en helligdom og hver far en prest. Synagogen er ikke et sted for underholdning, men først og fremst et sted for felles bønn, lesing og studering av Skriften.

 

Godspeed

Webpastor B

www.agapesenteret.org

www.jesuspodkast.org

9. mars 2010 - Posted by | Disippelskap, Gud, Israel, Jesus, Kristendom, kristenliv, Tro

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: