YeshuaBlokka

Nettverk for mennesker som har et forhold til Yeshua

Han gir oss mot

 

Vi har jo ikke en øversteprest som ikke er i stand til å lide med i våre svakheter, prøvd som han er i alt i likhet med oss, bare uten synd. La oss derfor gå fram med frisprog for nådens trone så vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rett tid! (Hebr. 4, 15 f – Les: 4, 14 – 5, 4!)

Kunne Jesus fristes? Selvsagt, vil vi si, ellers var han ikke ekte menneske. For kristen teologi har det til alle tider vært maktpåliggende å få fram: Jesus er ikke en ånd uten fotavtrykk, det er ikke noe uegentlig ved kjøtt, ben, blod og hormoner, han er en av oss. Hvorledes skulle vi ellers ha noen trøst av ham? Og hvis han ikke visste av egen erfaring hva fristelse var, så visste han heller ikke stort om det å være menneske.

Her synes vi imidlertid å nærme oss selvmotsigelsen. «… uten synd» sier teksten, og kirkelæren gir ekko. Men går det egentlig an å fristes dersom man er fri for synd? Er ikke allerede lysten til det onde ond? Vi kan tenke på det Jesus selv sier i Bergprekenen: hat er jevngodt med mord, det lystne blikk er allerede hor (Matt. 5, 21 ff). Fristes til en syndig handling kan egentlig bare den som har lysten til slik handling lagret i sitt hjerte. Fortell meg hva du fristes til, og jeg skal si deg hvem du er!

Kort og godt, hevder enkel, verdensvant logikk: hvis Jesus var uten synd, kan han heller ikke ha kjent de mange tilskyndelsene til synd som vi vanlige dødelige må dras med. «Prøvd i alt … uten synd», må være en selvmotsigelse. – Til dette er bare å si: å trenge til bunns i Jesu sjeleliv ligger hinsides vår kompetanse. Så hvis vi for alvor forutsetter at han er den NT sier at han er. Hvordan en som på samme tid er Guds sønn og menneskesønn tenker og fornemmer, må vi oppgi å fundere over – vårt erfaringsområde favner ikke så vidt. For troen er imidlertid begge deler vesentlige: Frelseren er helt ett med oss og helt forskjellig fra oss. Han kjenner vår strid innenfra, kjenner den som ingen annen. Men han er ikke, som vi, en som dyttet Gud og medmenneske unna for å kunne breie seg selv. Han er ett med oss så han kan opptre på våre vegne. Han er skilt fra oss så han ikke selv trenger noen til å trekke seg av råken.

Denne dobbelte forvissning gir oss frimod. «Frisprog», slik har vi valgt å oversette grunntekstens «parresia». Vår tradisjonelle bibeloversettelse har: «frimodighet», men det dekker bare så middels. Ordet betyr nemlig, stavelse for stavelse: alt-talenhet. Altså: mot til å synge ut alt som ligger på hjertet. «Nådens trone» henspiller, akkurat som «nådestolen» (Rom. 3, 25), på paktsarken i Det aller helligste og det som skjedde ved den årlige forsoningsfest når øverstepresten gikk inn dit på hele folkets vegne. Arken ble oppfattet som Guds kongsstol. Fra dette sted strålte nåde og tilgivelse ut til dem som ventet utenfor i tempelgården. Nå er det ikke lenger tale om å flokkes utenfor og vente på frelsesmeldingen en gang for året, nå kan hver og en av oss, fritt og freidig, vandre rett inn til enhver tid. «Vi har frisprog til å gå inn i helligdommen ved Jesu blod, den nye og levende vei gjennom forhenget som han vigslet for oss» (10, 19 f). øverstepresten er nemlig vår mann – og han er Guds mann. Derfor er veien fra oss til Gud åpen.

 

Skrevet av Biskop Per Lønning

 

Godspeed

Webpastor B

www.jesuspodkast.org

www.hvorfor-kristen.info

29. september 2008 - Posted by | Disippelskap, Kristendom, religion

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: