YeshuaBlokka

Nettverk for mennesker som har et forhold til Yeshua

Salme 91

 

Salme 91 stiller oss foran to funderinger. Den ene kan virke litt innfløkt, men er temmelig enkel tross alt: Hvem taler til hvem i de ulike versene? Særlig bråe og uventede kast finner vi i vers 9: «For du, Herre, er min tilflukt. Den høyeste har du gjort til din bolig.» Her er det to ulike munner som taler, og to ulike du de taler til. Brå er også overgangen til de tre sluttversene, der Gud selv griper ordet. Er salmen opprinnelig fremført som en slags vekselsang, slik at «rollefordelingen» er kommet klarere fram? Variasjonen er imidlertid ikke vanskeligere enn at den som leser en smule oppmerksomt, vil greie ut floken.

Vanskeligere er det spørsmål som innholdet reiser: Er Guds barn spesialbeskyttet, og det under alle forhold? «Faller tusen ved din side og ti tusen ved din høyre hånd, til deg skal det ikke komme?» (v. 7). Og ville det ha vært noen særskilt glede for dem å vite at de var det? Går det i det hele tatt an å takke Gud for at en har det bedre enn andre, dermed takker en jo samtidig for at andre har det verre enn en selv? Og faren kan vel være der at den som søker «den Allmektiges skygge» (v. 1), gjør det mer for skyggens enn for den Allmektiges skyld?

Men all teoretisering og alle innvendinger preller av på troen. Troende hjerter til alle tider har hatt en dyp forvissning: – i Gud eier mennesket en trygghet som det aldri kunne eie uten ham. En trygghet som lever i, med og av tilliten til en grenseløs godhet. En godhet som jeg ikke har lett meg fram til og ikke regnet meg fram til, men som suverent er steget ned til meg og har åpnet seg gjennom Guds ord og løfter. Borgen med murer som holder. Hånden som frir fra fuglefangerens snare. Vingene som dekker mot stormen. Englene som bærer på hender over alle steiner. Beskyttelsen mot pest, mot løve og huggorm. Alt dette er realiteter som troen ikke kan fornekte. Den søker ikke tryggheten og tar Gud på kjøpet som håndlanger. Heller ikke bruker den andre menneskers ulykke som staffasje for egen lykke. Smerten omkring meg blir i stedet en påminnelse om min egen hjelpeløshet uten Gud.

«Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste!» (Landstad Rev. 292, 1)
Å møte motgang med Gud er å møte noe annet enn motgang – jeg sitter i den Høyestes skjul og bor i den Allmektiges skygge. Og plassen er ikke reservert, ei heller adgangen begrenset. Alle mennesker kan velge å komme inn under den samme beskyttelsen. Et JA til Jesus som frelser – det er det hele som skal til.

Salme 91, 1-2

Allerede de navn som her brukes om Gud viser hans barns trygghet. Han er «den Høyeste» og «den Allmektige». Hvilken makt kan vel røre den som «sitter i den Høyestes skjul», eller som «bor i den Allmektiges skygge?» Den som skal kunne skade eller røre et sådant menneske må først knekke den Allmektiges makt. Et Guds barn er egentlig like trygg og uangripelig som Gud selv. V. 1.

Og denne trygghet får da også et slikt menneske kjenne på en følbar måte. Tillitsfullt og barnlig som et hjelpeløst barn som legger all sin tiltro til sin far, sier han til Gud: «Min tilflukt, min borg, min Gud som jeg setter min lit til.» Han anbefaler seg til Guds varetekt og er derfor fullt trygg. V. 2.

Salme 91, 3-8

De to farer salmisten spesielt tenker på, er krig og pest. Med «fugle¬fangeren» sikter han til den onde fiende, som setter ut snarer for å fange den hjelpeløse lille fuglen. For oss er fuglefangeren et bilde på sjelefienden som ved sin onde list prøver å få mennesket i sin makt. – Pesten kaller han «ødeleggende» d. e. drepende. Den snikende pest baner seg veg inn i hjemmene hvor den ødelegger freden og lykken og griper tak i sitt bytte. V. 3.

«Med sine vingefjærer dekker han deg.» Salmisten taler til seg selv og til andre troende og forvisser seg om Guds beskyttelse for disse farer. Som fugleungen føler seg trygg under sin mors vinger, søker Guds barn ly hos den allmektige. «Hans trofasthet er skjold og vern.» Med «trofasthet» menes det Guds mange løfter. I trengselstider skal hans barn få erfare at løftene holder. Gud er trofast. Han verner om sine. V. 4.

Vers 5 skildrer krigen i all dens gru og uhygge. Den betegnes som «nattens redsler», det tenkes på frykten for den ulykke som fienden i nattemørkets ly kan tilføye en. Men også for disse farer er gudsbarnet trygt. Og «for pil som flyr om dagen», – for fiendens våpen og angrep ved høylys dag; for ikke noe av dette skal han behøve å frykte. V. 5. Heller ikke for pesten som ved natt og ved dag lurer overalt. V. 6. Om enn menneskene i krig og ved pest faller i tusentall rundt omkring en, skal Gudsbarnet forbli uberørt. V. 7. Det skal bare være tilskuer til «hvorledes den ugudelige får sin lønn». V. 8. – Ved de egyptiske plager hadde Israels folk fått oppleve sannheten av dette. Mens egypterne den gang ble rammet av Guds vredesdommer, fikk Guds folk leve i trygghet.

Salme 91, 9-13

Salmisten avbryter seg selv med å uttrykke sin tillit til Herren: «Du Herre, er min tilflukt.» Det er det som er hemmeligheten til hans trygghet. Han er i den Høyestes skjul. Deretter fortsetter han å snakke til seg selv. Det er fordi han har «gjort den Høyeste til sin bolig» han kan være så trygg. V. 9. Derfor kan «intet ondt» og «ingen plage» komme nær til ham. V. 10. Han er vernet av Guds sterke englehær. Gud selv har «gitt sine engler befaling» om å «bevare ham på alle hans veger». Det er Guds uttrykkelige vilje, hans hellige befaling til sine lydige tjenere at de skal sørge for at ulykken ikke skal nå hans barn. V. 11. Som et lite barn «bæres på hendene» over farlige og vanskelige vegstykker, således skal englene på Guds bud bære hans barn «for at det ikke skal støte sin fot på noen stein». I så sikker favn kan de være fullkommen trygge.

Misjonær Asbjørn Aavik forteller i «Englene på muren» om en kommunistbande som herjet i Kina i 1931. Noen misjonærer var samlet i Yunyang mens «den røde hær» var på vei mot byen. De prøvde å rømme, men de lyktes ikke og måtte vende tilbake til misjonsstasjonen. Mens de knelte ned, ba og overga seg til Gud, begynte skytingen, og den kom nærmere og nærmere. Plutselig stanset all skyting, og røverbanden flyktet. Hva skjedde?

Det kom fram senere da en offiser i «den røde hær» fortalte at de hadde sett to murer omkring byen. På den ytterste muren stod det noen høye skikkelser i side, gule klær, og ansiktene var hvite som porselen – med sverd i hånd. Da våget ingen å kjempe lenger, men alle flyktet. Det var Herren som hadde sendt engler ned til vakt, skriver Aavik. De var bare synlige for fienden, men usynlige for alle inne i byen.

Selv om vi ikke får oppleve slik dramatikk som misjonærene i Kina, så står løftet ved lag om at Herren vil sende engler for å bevare oss på alle våre veier.

Englene er åndsvesener, skapt av Gud og er under hans styrelse. Bibelen advarer mot å bli opptatt av engler på en slik måte at det blir engledyrkelse (Kol 2, 18). Men vi skal vite at englene er Guds tjenere, hans sendebud eller ambassadører (Heb 1, 14). Han sender ut sine engler for å hjelpe oss mennesker på forskjellige måter: for å vise vei, forberede til å møte vanskeligheter, oppmuntre i motløshet, beskytte i farer, føre ut av vanskeligheter og bevare oss på vår vandring.

Det er velsignet godt å tenke på at når vår tid på jorden er slutt, vil Herren gi sine engler befaling om å bære oss til «Abrahams skjød». Guds ord sier at når Menneskesønnen kommer i skyen: «Da skal han sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire vindretninger, fra jordens ende til himmelens ende» (Mark 13, 27). – Salige er alle de som da er rede!

V. 12. Hverken den rovgriske «løve» eller den snikende «huggorm» skal da kunne skade ham. V. 13. – Ordene i v. 11-12 er de samme som Satan brukte den gangen han fristet Jesus i ørkenen (Mat. 4, 6). Det er mot den fare som vi uforvarende kommer opp i, Herren vil beskytte oss, ikke den vi i dumdristighet selv søker.

Salme 91, 14-16

Her tar Gud selv ordet. Han sier sitt mektige: ja og amen til sitt barns tillitsfulle tale. Hva salmisten har sagt til seg selv i v. 3-13 stadfester her Herren selv. «Jeg vil utfri ham.» «Jeg vil føre ham i sikkerhet.» Om han enn føres midt inn i faren og trengslene, vil Herren ta ham ut av disse uskadd. Han førte Lot uskadd ut av det brennende Sodoma. Han bevarte Daniels tre venner i ildovnen. Han fridde Daniel selv ut av løvehulen. Og grunnen til at han således fører sitt barn i sikkerhet, er at «han henger fast ved ham». I troen klynger han seg til ham og søker hos ham beskyttelse og hjelp. Derfor vil han ikke svikte ham. «Han kjenner mitt navn.» Han har fra tidligere opplevelser i sitt liv erfart hvilken kraft det er hos Gud. Derfor stoler han på ham i farens stund. V. 14. Han vet hvor han skal søke sin hjelp. I bønnen «påkaller han ham», og Gud vil svare hans bønn. «Jeg vil svare ham.» Han skal ikke rope forgjeves. «Jeg er med ham i nøden.» Jo større nøden er, jo nærmere er Gud med sin hjelp. (Es. 41, 10 og 43, 2.) V. 15. Derfor vil Gud skjenke ham «et langt liv» tross krig, pest og alle farer. Hver gang disse redsler melder seg, vil han «la ham skue Guds frelse» for til sist å la ham skue den evig. V. 16.

Godspeed
Webpastor B

www.hvorfor-kristen.info
www.hvorfor-kristen.info/podcast

17. juni 2008 - Posted by | Disippelskap, Kristendom, religion | ,

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: